KJØP AV SYKEHJEMSPLASSER – et veivalg

Skedsmo kommune mangler sykehjemsplasser. Det er tverpolitisk enighet om at behovet må ivaretas så kommunen kan sikre tilstrekkelig tilgang.

I dag kjøper Skedsmo kommune 14 sykehjemsplasser av private aktører. I formannskapet 25. april henviste Aps Jørgen Vik at kjøpet av sykehjemsplasser ble etablert som et avvik fra de virkemidler Ap ønsker å benytte. Jørgen Vik presiserte ikke hvilke virkemidler Ap ønsker å benytte, og hvis det eksisterer bedre virkemidler enn private aktører, hvorfor er ikke virkemidlene benyttet alle de årene avviket har eksistert?

Det trengs faglig kompetanse for å forstå brukernes behov. Det kreves empati, engasjement og kunnskap om pleie og medisinering. Ikke gitt at offentlige tjenestetilbydere har enerett på tilstrekkelig kvalitet. Private aktører har etter Høyres mening krefter som bør benyttes på lik linje. Hvorfor bruke ressurser på å bygge ut offentlige tilbud for å overta oppgaver som private aktører allerede utfører på en god måte, spør Erna Solberg i Dagens Næringsliv. Det er hun ikke alene om å lure på.

I dag er det lange helsekøer hvor pengesterke brukere kjøper seg fri. Det blir som å indirekte definere kø som god kvalitet. Så hva er da problemet med å konkurranseutsette tjenester i helsesektoren? Da blir det jo flere som kan yte, merverdiskapningen stiger og kanskje det er mulig å få reell valgfrihet for de som ikke har sprekkferdig lommebok? Høyre er opptatt av like god tilgang til velferdstilbud uavhengig av inntekt og sosial status.

Det er synd at ideologiske skylapper og «privat-allergi» skal medføre brukersvikt, sosiale skiller og lavere vekst i næringslivet. La alle gode krefter få være med på utviklingen, ikke bare de virkemidler Ap finner ut er tilstrekkelige. En slik begrensende tilnærming til kreative løsninger burde enhver politiker sky som pesten.

Rask rytter med raust resymé

Det foregår hektisk møteaktivitet for tiden. Generalforsamlinger i diverse interkommunale selskap, organisasjoner, foreninger og selskaper. Å henge med i stroppen mens hjernen fungerer som en gigantisk svamp ikke dimensjonert på stråhals. Sånn føles det, stappe informasjonen inn, haste videre til neste sak i neste møte. Jeg begynner å få tak på det:

Mandag 16. april. Første stopp rådhuset i gruppemøtet til Skedsmo Høyre. Halve månedens saksbunke ble gjennomgått, før turen gikk videre til Skedsmokorset og samfunnhuset. En debatterende generalforsamling forsøkte å samle nok tråder til å tydeliggjøre konsekvensen av lovendringen som trer i kraft 31.12.2012. Da finnes ikke organisasjonsformen BA lenger, og styret anbefalte dermed å omorganisere til SA. En noe forvirret generalforsamling formante styret til og på nytt redegjøre for de alternative forkastede organisasjonsformene. På den måten vil beslutningen kanskje virke litt klarere og mer entydig, når samtlige fordeler og ulemper fremlegges generalforsamlingen. Jomensann, som fulltidsarbeidende alenemor for tre små var det dags å forlate møtelokalet da klokken bikket 2230. Demokratiet forsatte videre på sin ferd, mens min ferd gikk i loppekassa.

Onsdag 18. april. Formannskap, etterfulgt av opplæring i kommuneplanlegging. Fruktbart møte og gode diskusjoner i formannskapet. Opplæring i kommuneplanlegging var strålende, takk til Skedsmo kommune for regi på gjennomgangen! Et hjertesukk fra en noe begrepsforvirret dame: snikinnføring av politiske argumenter for valg av strategi og planer kan hende er for viderekomne , eller rett og slett ikke plass til i et fora fullspekket av kompetansehevende informasjon…

Torsdag 19. april. Nede i Høyres kjeller hadde det samlet seg en kjekk flokk høyrepolitikere og medlemmer for å lytte til konsekvenser av befolkningsvekst, samferdselproblematikk og (eller på mangelende) utvikling av infrastruktur. Gode, samlende innlegg både fra Terje Kjos Johansen (markedsjef annonser Romerikes Blad) og Fylkesordfører Nils Aage Jegstad. Hovedtrenden er befolkningsvekst som hverken infrastruktur eller boligmarkedet i berørte kommuner er dimensjonert for å ta i mot, for ikke å snakke om hvordan man kan styre bevegelser i folkemassene. Og for all del, det skal da finansieres også…

Lørdag 21. april: lørdagskaffe i Høyre Kjelleren med alle barna. Sosial mingling blant høyrevenner og referat fra Kjartan Berland om ukas politiske hendelser. Lørdagens snakkis var næringspolitikk, utvikling av kommunen, og så datt jeg litt ut fordi barna kan jo selvsagt være et forstyrrende elment. I det minste når jeg inntar hatten for mammarollen, jeg skal ha for å forsøke å lage øyne i nakken..

Onsdag 25. april: formannskap. En koselig debatt rundt frivilighet, sykehjemsplasser og alternative krefter som absolutt ikke må være av privat karakter! Hvertfall i følge posisjonen. Privat-allergi er ingen medisinsk dose og følgelig finnes ingen kur annet enn hardnakket tro på at det nytter å overbevise gjengen med skylappene på. Makan til tøysekopper, troen på at Norge går rundt kun med offentlige tiltak som uthuler private bukselommer, ref. Arbeiderpartiets forslag om å bompengefinansiering av t-bane til Lillestrøm og Kjeller. Jaja, I rest my case….

Haste videre, samme møterom, samme mennesker, annet møte. Generalforsamling i Skedsmo parkering. Grei, kortfattet informasjon om historikk og formål, rask saksgang på en slik måte bare en profesjonell generalforsamling kan håndtere, noe debatt rundt godtgjørelser, jeg aner innkalling til ekstraordinær generalforsamling. Ved godt mot, bretter opp armene, svir innom jobb og leverer et skikkelig skippertak, beinfly og hente barna, lage middag, kle dem opp i diskoklær, logistikkrunde, hjem. Sige ned i sofaen? Neida, akutt frafall i generalforsamlingen Høyres Hus AS etter at jeg har lagt to-åringen. Det var et effektiv møte! Klabbet og klart!

Jeg sniker meg til en liten husmorferie, siger ned i et mykt kinosete, tillater meg å glemme hverdagen, kjas og mas for et par timer. Så sitter jeg her nå, klarer liksom ikke la vær å bry meg, undersøke, vite, lære, snuse, smake, kjenne på, føle og begeistre meg over livet – her og nå – finnes ikke noe bedre!

Vannvittige veier

Min nye innsikt denne uken, om kommuneplaner, byutvikling og befolkningsvekst har gitt uante virkninger som jeg ikke ante ville inntreffe!

Fra uoversiktlig, vanskelig, komplekst og krevende, til i tillegg å bli en fantastisk åpenbaring av potensialet og mulighetene som ligger i strategisk og langsiktig planlegging!

Det økonomiske elementet er selvsagt også en av sidene ved å planlegge seg frem til den perfekte miks av forutsetningene som Plan og bygningsloven legger til grunn. For ikke å snakke om de utfordringer som ligger i at en kommune er avgrenset geografisk og bør helst samvirke med omkringliggende kommuner, fylket og statlige inngrep og planer. I rennet av alle elementene er Oslo-pakke 3 på vei ned gjennom fødselskanalens trange irrganger, rent så den kan gå seg bort. Kanskje nesten så man enten er for liten i beslutningsprosessen til å gjøre en forskjell, eller at ønskede inngrep drukner i listen av andre ønskede inngrep. Ikke å undres over når ønskelisten er estimert til en verdi av 180 milliarder norske dagens kroner.

Toppen av isfjellet kanskje å tro at innsikt i prosessen gir grunnlaget for en dypere forståelse. Det handler vel så mye om å se folkene prosessen omhandler, fra preferanseklare, kompetansetunge saksbehandlere, budsjettryttere, synsende politikere som drukner i detalj-jungelen til fotgjengeren som kommer til kort på stubben av et fortau som ikke leder hverken til nærmeste barnehage, skole, sykehjem eller jobb. Titanic er dømt til å støte på fjell uansett i et slikt vell av kompleksitet. Og mange kjører bil. Jo flere som kjører gjennom bommen, jo flere penger blir det til overs til kollektivtrafikken. Kjør bil!

Å si at man blir smartene med innsikt i prosessen med planlegging av samferdsel, infrastruktur og kommuneplaner er som å skyte på kråker med hagl. Et treff, resten av blyet enten forurenser eller ødelegger andres planer om hvordan dette var tiltenkt. Ingen vet jo egentlig hvem som bosetter seg hvor når det kommer til detaljene, siden estimatene er basert på et historisk grunnlag, så hva er da beste prediksjon?

Kanskje det er tilstrekkelig å si at hvis kjerringa bestemmer , så bosetter familien seg der hvor det er best tilrettelagt for bredde i kulturelle innslag. En ting er ganske sikkert – de fleste vil bo der de fleste bor – selv på byggefeltene i grisgrendte strøk. Vannvittig enkel filosofi – vannvittig mange hensyn. Vannvittig komplekst for en enkel hjerne som min. Det skal bli en lang vei for å få fremskrittene i takt med inspirasjonen.

Mitt lille lands storsinn

Mulla Krekar er et offer. Jeg synes synd på Mulla Krekar. Han er et offer for sin egen identitet, der han tramper over vikinger og nordmenn i sin egen identitetskrise som en elefant med en brysom mus mellom beina. Kanskje er det slik han oppfatter oss, små vantro mus som ødelegger hans tilnærming til sin idelologi, sin religion, seg selv.

Nå er det sikkert mange som vantro har lest første avsnitt og lurer på om jeg har fått en kortslutning i pannebrasken, eller i verste fall lillehjernen. Det kan hende, bortsett fra at det burde vært en menneskerett å motta empati i alle former uansett legning, uansett religion. Hvis det noen som syns Mulla Krekar ikke fortjener empati, kan det hende at det er nettopp det han trenger, misforstått som han er.

Vi har alle våre problemer i varierende grad og styrke. La meg for all del ikke prøve å gradere Mulla Krekars problemer, ikke sikkert at Mulla Krekar syns han har problemer i det hele tatt, bortsett fra den brysomme musen da, vel og merke. Som et varig illebefinnende. Uten å tråkke i Mulla Krekars sko blir det umulig å bedømme, og kanskje til og med umulig å forstå hvordan det er mulig å innta en slik posisjon han inntar med de uttalelsene han kommer med.

Istedt kan vi gi mannen empati, storsinn og den varmen som det norske folk er kjent for. Det er synd at han ikke evner å se nordmenn som de virkelig er, på samme måte som vi aldri vil kunne forstå hans tilnærming til sin egen virkelighet. Og det er jo i bunn og grunn bare synd..

Velferd med valgfrihet gir verdighet

Vi er alle på tvers av partiene enige i at vår velferdststat må sikre gode offentlige tjenester. I dag er det lange helsekøer hvor pengesterke brukere i kø kjøper seg inn hos private aktører. Det blir som å indirekte definere kø som en god offentlig helsetjeneste når alternativet er som det er. Så hva er da problemet med å konkurranseutsette tjenester i helsesektoren? Da blir det jo flere som kan yte til det offentlige, merverdiskapningen stiger og kanskje til og med det er mulig å få en reell valgfrihet for de som ikke har sprekkferdig lommebok? Høyre er opptatt av like god tilgang til velferdstilbud uavhengig av inntekt og sosial status, ref Bjarne Håkon Hanssens tilgjengelighet til det offentlige tilbud (http://www.dagbladet.no/2009/06/20/nyheter/bjarne_hakon_hanssen/politikk/regjeringen/arbeiderpartiet/6815396/).

Det trengs faglig kompetanse og kunnskap om brukernes behov og evnen til å forstå dem man skal hjelpe. Det krever både empati, engasjement og kunnskap om pleie og medisinering. Ikke gitt at kun de offentlige tjenesttilbyderne er de eneste som har enerett på tilstrekkelig kvalitet.

Fremover er det behov for flere ansatte i omsorgssektoren, men de må ha kompetansen til å gi den beste omsorg. Da kan vi ikke bare telle årsverk. Det kreves kompetanseløft i tilstrekkelig grad, det kreves mennesker som ser at det er gode vilkår å arbeide med omsorg. Det kreves tilrettelegging av arbeidstider som gjør at verdigheten står i fokus, ikke bare for pasienten som må forholde seg til et tredvetalls fremmede, men også verdighet for de som jobber der som kanskje trenger å jobbe mye en uke, for så å ha mere fri til barn uken etter, fordi mange familier i dag har delt omsorg.

Regelverket i arbeidsmiljøloven er ikke tilrettelagt for nye samfunnsstrukturer. Er det for mye forlangt at vi kan forandre for å ikke bare bevare, men faktisk også forbedre et rustent system? Arbeiderpartiet gjør seg ofte til eiere av utviklingen av velferdsstaten. Vel… verdighet kan man ikke gjøre seg hevd på med gammelmannsmetodikk.

Høyre ønsker å forandre for å bevare nettopp velferd, men da med mennesket i fokus og verdighet som det sentrale elementet. Er det virkelig et så ille alternativ? Gjør en forskjell, bli med på laget! Det er mange muligheter for suksess!

Curiosity killed the cat

Påsken er en stille stund, Hardangervidda et avbrekk som med sitt lange vidstrakte isøde skulle kunne innby til mentale meditative tilstander, hadde det ikke vært for et fullpakka inntog av hyttesultne nordmenn og andre etniske påskesultne innbyggere. Så ille at politiet legger flyers på frontruta hvor de oppfordrer til å huske vegtrafikklovens bestemmelser om parkering. Jeg så dem, fordi jeg sneglet meg fordi sperret av BMWer, Mercedeser og annet som blokkerte all fremdrift på veien. For all del, jeg tror ikke jeg er bedre fordi jeg søker fred og sannhet om livets gang i andre elementer enn ett solfylt blått isøde.

Påsken legger til rette for at det er om å gjøre å kose seg glugg ihjel. Hvem som gjør det best blir på en eller annen måte til en sykeliggjørende konkurranse der enhver er overlatt til fritt å fremstille fantasien om den ideelle påske.

Den ideelle påsken er predefinert til å inneholde kvikklunsj, appelsin, ski og rødvin. Påskekryss. Kvalmende påskesjokolade til glede for handelsstanden og som et innslag av panisk kos. Pesimistisk, tja, jeg liker tanken på at påsken inviterer til ettertanke, fugleperspektiv og til å gi den et visst meningsinnhold, det være seg politkk, religion, fotball eller rett og slett hyttekos.

Det er ett påskeegg jeg har lurt lenge på hvor haren har gjemt. Egget med innholdet alle kan glede seg over, som åpenbarer den sanne lykke, den gode påskekosen, den som gir egen mening for ene og alene en selv. For til syvende og sist er det kun en selv som kan stå til ansvar for den gode påskekosen. Det gjør seg jo heller ikke selv, så God påske alle sammen!

Påsken er gul. Sjalusi kunne lagt hele verden øde for katter.