Jeg tenker på Isabella i Valdres Teens, jeg tenker på dem jeg ikke ser, som jeg ikke knytter et bånd av kjennskap til via NRK, som har skapt seg et liv, for så å rykkes ut av sofaen i en fart som ligner på et dødsrally mot ukjent lende.
Jeg betrakter meg selv utenfra, her jeg sitter i sofaen. Det ringer på. Uten tanke på hva som venter, åpner jeg døren. Utenfor står en politimann. Han er kommet for å hente meg, frakte meg vekk fra det livet jeg kjenner, som er mitt.
Det er en vesensforskjell på mitt scenario og det scenario som rammer en asylsøker som i årevis har ventet på svar. Forskjellen er at en asylsøker lever i uvisshet. Hver dag. Et om mulig enda verre scenario.
Hvordan kan jeg som politiker forsvare et system som opererer med stikk motsatt av hva jeg definerer som verdighet? Det kan jeg ikke. Tankene mine leter etter en syndebukk, i bakhodet ligger en ide om at det hjelper svært lite å peke finger.
Kan hende er argumentet at jo lenger du blir, ikke skal være bevveggrunnen for å slippe å reise. Som å behandle et symptom uten å fjerne sykdommen – en fullstendig feilslått asylpolitikk.
Hvis intensjonen er å beggrense antallet asylsøkere, hvorfor er politikken utformet på en slik måte at Franz Kafkas karakter i Prosessen blir som barnemat å regne i forhold til asylsøkerens irrganger av søknads- og klageprosesser som trekker ut i tid? Hvorfor har vi en politikk som i kvantesprang stabler asylsøkere opp i så store hauger fordi de må vente i årevis på å få avslag?
Hvorfor er det ingen som klarer å gjøre noe med det? Det må da være noen som er enige med meg?? Skal jeg i mitt møte med politikken også miste troen på at det nytter å behandle mennesker med likeverd og respekt? Avstanden mellom ord og handling, mellom intensjon og måloppnåelse er på størrelse med Cran Canyon.
Mitt lille land…
trinelunemann 